Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms var en brutal tysk aksjon som pågikk fra oktober 1944 til mai 1945, utført på direkte ordre fra Adolf Hitler og ledet av generaloberst Lothar Rendulic. Ved å bruke den brente jords taktikk for å hindre den sovjetiske Røde armé, ødela tyskerne omtrent 12 000 bolighus, 180 fyr og 10 000 km telegrafledninger – rundt 30 % av alle materielle skader i Norge under krigen. Nesten 60 000 sivile ble tvangsflyttet sørover, men omkring 25 000 gjemte seg i fjell og utmark, mens rundt 3 000 søkte tilflukt i gruvene ved Bjørnevatn. Frigjøringen av Finnmark ble preget av sovjetiske tap (611 falne) og en liten norsk styrke på 280 mann som ankom 10. november, uten at det ble utkjempet regulære kamper mot tyskerne. Etter krigen satte Stortinget i gang en enorm gjenreisning, men i 1951 vedtok Gerhardsen-regjeringen, ledet av forsvarsminister Jens Christian Hauge, en hemmelig plan om å gjenta den samme nedbrenningen og evakueringen ved en eventuell krig med Sovjetunionen – en plan som først ble offentlig kjent i 2005. Initiativet til evakueringen kom opprinnelig fra NS-politimenn og ble diskutert av Josef Terboven og Vidkun Quisling, før den frivillige evakueringen mislyktes og ble gjennomført med tvang.