Harald I Hårfagre (også kjent som Harald Luva), født ca. 850–870 og død ca. 931–932, regnes som den første kongen av Norge. Riket hans strakte seg trolig langs kysten fra Lindesnes til Trøndelag, med kjernen på Sør-Vestlandet, hvor han kontrollerte handelen. Det finnes ingen samtidige kilder, og det meste av kunnskapen kommer fra sagaer og skaldekvad nedskrevet flere hundre år senere, noe som gjør detaljene usikre. De viktigste kvadene, som Haraldskvedet og Glymsdråpa, forteller om hans seire, blant annet det berømte slaget i Hafrsfjord, som regnes som grunnlaget for rikssamlingen. Kilder som Ågrip og Fagrskinna gir ulike versjoner av hans liv, men er enige om at han var sønn av Halvdan Svarte og la under seg store deler av landet. Selv om omfanget av kongedømmet er omdiskutert, står han sentralt som grunnleggeren av det norske riket i middelalderens historieskrivning.