Svalbardtraktaten ble undertegnet i Paris den 9. februar 1920 i kjølvannet av første verdenskrig, og er den siste av fredstraktatene fra denne tiden som fortsatt er i kraft. Traktaten anerkjenner Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet over øygruppen, men gir samtidig borgerne av alle signaturstatene lik rett til fiske, fangst og næringsvirksomhet innenfor territorialfarvannet. Bestemmelsene ble først nedfelt i norsk rett gjennom Svalbardloven i 1925, som fortsatt regulerer norsk myndighetsutøvelse på øyene. Traktaten omfatter «Svalbardkvadranten», men en høyesterettsdom fra mars 2023 slo fast at dens geografiske virkeområde ikke strekker seg utover territorialgrensen på 12 nautiske mil. Selv om øygruppen ikke er erklært som en offisiell demilitarisert sone, forpliktet Norge seg til å ikke opprette militærbaser, en forpliktelse som ble opprettholdt etter NATO-medlemskapet i 1949 til tross for sovjetiske protester. Før traktaten var Svalbard nemlig et folkerettslig uavklart ingenmannsland, hvor forretningsmannen Jonas Lied hevdet han «reddet Spitsbergen for Norge» ved å bryte forhandlinger om å selge øygruppen til Russland.