Kriseforliket var en historisk samarbeidsavtale mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935, som la grunnlaget for Johan Nygaardsvolds regjering, innsatt 20. mars samme år. Bakgrunnen var den globale depresjonen etter børskrakket i 1929, som rammet Norge hardt med en gjennomsnittlig arbeidsledighet på hele 30 % i årene 1932–34. Inspirert av Roosevelts New Deal i USA utarbeidet økonomene Ole Colbjørnsen og Ragnar Frisch et radikalt kriseprogram for Arbeiderpartiet i 1934, som krevde økte statsutgifter på 135 millioner kroner for å stimulere økonomien. Etter stortingsvalget i 1933 hadde de to partiene flertall på Stortinget, og i mars 1935 falt statsminister Johan Ludwig Mowinckels forslag om å unngå nye låneopptak, noe som tvang hans regjering til å søke avskjed. Dette banet vei for forliket, som markerte et avgjørende vendepunkt i norsk økonomisk politikk ved å gå bort fra nedskjæringer til fordel for aktiv statlig styring og investeringer for å bekjempe krisen.