Pågripelse (også kalt arrestasjon) er et tvangsmiddel i norsk straffeprosess der politiet eller påtalemyndigheten anholder en mistenkt, noe som gir vedkommende status som siktet. En pågrepet person må senest innen tre dager enten løslates eller fremstilles for varetektsfengsling, og har allerede etter 24 timer krav på forsvarer. Selve pågripelsen skal utføres skånsomt, men politiet kan likevel handle raskt for å hindre flukt, ødeleggelse av bevis eller vold, og kan ransake den pågrepne. Grunnvilkåret er at det foreligger skjellig grunn til mistanke om en handling som kan gi fengsel i minst seks måneder, i tillegg til ett av flere tilleggsvilkår, som for eksempel fare for unndragelse eller gjentakelse. Ved svært alvorlige forbrytelser med strafferamme på ti år eller mer, eller grove legemsbeskadigelser, kan pågripelse også skje dersom mistanken er særlig styrket og allmennhetens rettsfølelse tilsier det. Til slutt kan man alltid pågripes hvis man tas på fersk gjerning og ikke stopper frivillig, eller hvis man mangler bolig i Norge og fryktes å flykte fra landet.