Burgfriedenspolitik – eller borgfredspolitikk – var den midlertidige politiske våpenhvilen i Det tyske keiserrike under første verdenskrig, hvor sosialdemokratene (SPD) og keiserens militære monarkister ble enige om å stemme for krigskreditter i Riksdagen i august 1914. Denne enigheten ble initiert av keiser Wilhelm II, som i sine taler i 1914 (blant annet trontalen 4. august) proklamerte at "Jeg kjenner ikke lenger noen partier, jeg kjenner bare tyskere", og dermed skapte en bred nasjonal samling tilsvarende Frankrikes union sacrée. Samholdet var på ingen måte selvsagt, ettersom det sto mellom et militærdiktatorisk monarki og et Riksdagsflertall som kjempet for parlamentarisme. Borgfreden forvitret imidlertid etter hvert som krigen førte til alvorlig underernæring og sult grunnet blokade og matmangel – noe historikeren Alexander Watson peker på som den sentrale årsaken til sammenbruddet. Innenfor SPD førte uenigheten til splittelse: Karl Liebknecht stemte mot nye krigskreditter allerede fra desember 1914, og i 1917 ble det nye partiet USPD stiftet etter at venstreopposisjonen, støttet av blant annet Rosa Luxemburg, ble ekskludert. Begrepet har historisk forankring i middelalderens rettslige "fred i borgen", og ble her brukt som en metafor for en midlertidig fredsslutning mot en ytre felles fiende.