Sverre Sigurdsson (ca. 1151–1202) var konge av Norge fra 1177 til 1202, og er en av de mest kontroversielle og dyktige hærførerne i norsk middelalder. Han vokste opp på Færøyene, men hevdet å være sønn av kong Sigurd Munn, noe som ga ham legitimitet til å bli høvding for birkebeinerne og la grunnlaget for hans krav på tronen. Etter å ha beseiret kong Magnus Erlingsson i slaget ved Fimreite, ble han hyllet som konge, men fikk raskt problemer med kirken, særlig erkebiskop Eirik Ivarsson, som med pave Innocens IIIs velsignelse lyste ham i bann i 1194. Striden dreide seg om patronatsretten over kirkene, der Sverre krevde at kongen skulle styre kirker og ansette prester, mens kirken ønsket selvstyre – en konflikt som førte til at flere biskoper gikk i landflyktighet. Sverre døde på sotteseng i Bergen i 1202, og rådet sønnen Håkon til å forsone seg med kirken, noe som viser at han til slutt innså at kampen mot den mektige paven var nytteløs.