Bingo er et sjansespill der spillere markerer tall på ferdigtrykte brett, og den som først får et forhåndsavtalt mønster – som en linje eller hele brettet – roper «Bingo!» og vinner. Spillet har røtter tilbake til det italienske lottospillet fra 1500-tallet, men den moderne formen oppsto i USA på 1930-tallet og ble svært populært i Norge fra 1960-årene. I Norge spilles oftest variantbingo med 75, 80 eller 90 tall, og brettene har bokstavene B, I, N, G og O (Birger, Inge, Nils, Gustav og Olga) for å gjøre det lettere å finne tallene – uttrykket «Olga 69» har blitt et kjent begrep. Spillet reguleres av lotteriloven, og myndighetene skiller mellom foreningsbingo (lokale lag) og entreprenørbingo (i haller, på nett eller hos Norsk Tipping), der premiene varierer fra gjenstander til pengesummer. Det finnes også morsomme varianter som bilbingo, der vinneren tuter med bilhornet, og kubingo, der man satser på hvilken rute på et jorde en ku først gjør fra seg på. For å arrangere bingo med omsetning over 200 000 kroner, må lag og foreninger godkjennes av Lotteri- og stiftelsestilsynet, og inntektene må gå til humanitære eller samfunnsnyttige formål.