Nordmenn er både betegnelsen på Norges innbyggere og en nord-germansk folkegruppe med opphav i Norge, nært beslektet med dansker, svensker og islendinger. Begrepet har samme etymologi som normannere, og allerede i Ottars beretning fra ca. 880 ble Norge omtalt som norðmanna land, mens Harald Hårfagre skilte mellom «nordmenn» og «austmenn» etter slaget i Hafrsfjord. I moderne tid brukes ordet både som demonym for statsborgere og som etnisk markør, men definisjonen er omdiskutert, og mange identifiserer seg sterkere med regionale grupper som vestlendinger, trøndere eller nordlendinger. Den største gruppen med norsk opphav utenfor Norge bor i USA, og både der og i Norge har det utviklet seg blandingsspråk som «kebabnorsk» og historisk «russenorsk». Historisk har betydningen av «nordmenn» endret seg geografisk; på 1700- og 1800-tallet ble for eksempel Vestlandet regnet som «nordafjells», og Ivar Aasen dokumenterte dialektene i sine ordbøker fra 1850. Samlet sett er «nordmenn» et komplekst begrep som favner både kulturell, genetisk og juridisk tilknytning til Norge.