Haakon VII (1872–1957) ble født som prins Carl av Danmark, men ble valgt til Norges konge i 1905 etter unionsoppløsningen med Sverige. Han skiftet da navn til Haakon og giftet seg i 1896 med den britiske prinsessen Maud, som han fikk sitt eneste barn med. I sin 52 år lange regjeringstid reiste han mye og gjorde seg godt kjent med hele landet, noe som gjorde ham til en respektert og avholdt monark.

Det var særlig under andre verdenskrig at han ble et sterkt symbol på norsk motstand, da han nektet å bøye seg for den tyske okkupasjonsmakten og fungerte som et samlingspunkt for motstandsbevegelsen. Han døde som en høyt elsket og folkelig konge i 1957, og regnes i dag som en av de viktigste og mest sentrale monarkene i norsk historie.