Nid var den alvorligste formen for ærekrenkelse i norrøn tid, og en person som ble rammet, ble stemplet som niding og kunne bli lyst fredløs. I Gulatingsloven, Nordens eldste lovverk, ble det skilt mellom tungenid (verbale hån og nidviser) og trenid (nidstang eller utskårne trefigurer), noe som kunne føre til tap av mannhelgen og fredløshet. Nid hadde også en magisk dimensjon, som da Egil Skallagrimson reiste en nidstang mot Eirik Blodøks, og i Gisle Surssons saga ble det skåret ut trefigurer for å vanære fiender. Æresbegrepene var strenge, og skam kunne knyttes til ergi (umandighet), mens runesteiner viser at det motsatte av en niding var en uniding, en mann som levde med ære. Nid kunne få store konsekvenser, blant annet førte nidviser om Harald Blåtann til at han sendte en stor flåte til Island, og et tilfelle av nid skal også ha ført til Hellig-Olavs død.