Katarina II (1729–1796), også kjent som Katarina den store, var tsarina (keiserinne) av Det russiske keiserriket fra 1762 fram til sin død. Opprinnelig født som en tysk prinsesse i Anhalt-Zerbst, kom hun til det russiske hoffet i 1744 for å gifte seg med tronfølgeren Peter III, og konverterte til den russisk-ortodokse troen under sitt nye navn, Jekaterina Aleksejevna. Ekteskapet var svært ulykkelig, men hun benyttet tiden til å studere den franske opplysningsfilosofien og brevveksle med tenkere som Voltaire og Diderot. Da Peter III ble upopulær grunnet sin politikk – blant annet for å ha avsluttet krigen mot Preussen i stor pris – og hans eksentriske oppførsel, styrrden Katarina ham i et relativt fredelig kupp i 1762 og sæt seg selv på tronen, i trass mot dem som ville hylde hennes sønn Paul som ny keiser. Hun regjerte riket fram till sin død i 1796 og markerte seg som både intellektuell og en kompromissløs maktsom ga henne en plass blant Europas mest betydels historiske herskere.