Unionen mellom Sverige og Norge (1814–1905) var en personalunion, hvor de to selvstendige kongerikene delte en felles monark, men uten at de utgjorde én samlet stat – betegnelsen «Sverige-Norge» er derfor misvisende. Bakgrunnen var Kieltraktaten av 14. januar 1814, der Danmark, som sto på Napoleonskrigens tapende side, måtte avstå Norge til Sverige, men beholdt Grønland, Island og Færøyene. Prins Christian Frederik satte seg i spissen for norsk motstand, og den 17. mai 1814 undertegnet Riksforsamlingen på Eidsvoll Grunnloven og valgte ham til norsk konge, men Sverige invaderte i juli 1814 og tvang nordmennene til å akseptere unionen. Unionen, som hadde tidligere kortvarige forbilder i periodene 1319–1343 og 1449–1450, ble preget av økende misnøye og en innbitt kamp om symbolsaker som eget konsulatvesen og utenriksstyre gjennom hele 1800-tallet. Etter 1884 ble de norske kravene stadig mer uforenlige med unionens eksistensgrunnlag, og den ble endelig oppløst på fredelig vis i 1905, noe som gjorde Norge til en fullt uavhengig stat.